Den ansvarsbevisste skolen

I sin kommentar fra 10.2.23 avslutter Maryam Iqbal Tahir med å spørre om hvordan lærerne kan bidra til å løse utfordringene som er i norsk skole. Hun mener samtidig at lærerne ikke kan «stå ved tavlen og forvente at det kommer ferdig oppdratte barn inn døra.»

Maryam; i skolen jobber vi daglig for å løse de utfordringene som er.

Det er en del av vår samfunnskontrakt, og en av grunnene til at vi ønsker å jobbe i skolen. Å bidra til å utdanne, og danne, samfunnets borgere. Å tilrettelegge for at den enkelte kan nå fastsatte læringsmål i henhold til sine forutsetninger, gjennomføre elev- og foreldresamtaler, og sette inn og følge opp nødvendige tiltak for å sikre et godt skolemiljø (ref. §9A- 2 i Opplæringsloven). I tillegg følger ulike typer møter, planlegging, pålagt dokumentasjonsarbeid, forventningsavklaringer til elever og foreldre. Med mer.

Så når Tahir insinuerer at skolen forventer at dagens elever har en respekt for skolen, samfunnet og voksne. Er det for mye å forvente? De har, akkurat som oss voksne, et behov for å bli møtt av krav og forventninger.

Etter hjemmet, er skolen, slik Tahir påpeker, den arenaen hvor barn og unge tilbringer mesteparten av sin tid. Dette viser også viktigheten av skolen som institusjon for utdanning og danning. Hvor også det å øve på bli møtt av krav, forventninger, samt delta i diskusjoner og ytre sine meninger er en naturlig del.

Så når Tahir så spør om det ikke er «lærerens oppgave å lære elevene hvordan de håndterer debatter og diskusjoner, særlig de personlige» , så er jeg hjertens enig i dette. Skolen skal være, og er med, i oppdragelsen av barn og unge. Sammen med hjemmet.

Vi har et felles ansvar for å ruste dagens barn og unge til å stå på egne, robuste bein, med en tro på egne evner, å kunne ta egne valg, og møte og håndtere de utfordringer som man møter på.