Symbolised Communication: Why it matters

Symbolised Communication: Why it Matters

Without realising it, we use symbols every day in our adult lives – from travelling to work to following instructions (and even jetting off on holiday). We don’t always notice we are using them because they are so familiar; more often than not, symbols are instantly recognisable – requiring next-to-no effort to process. Whilst a helpful tool in navigating everyday situations however, symbols go beyond just a simple instruction. As a universal language all individuals can understand, symbols are, first and foremost, about communication. 

Here at Widgit, we believe that communication is not just about words, it’s about understanding. Up to a staggering 20% of the UK population experience communication difficulties at some point in their lives. Finding their way around or asking for help can therefore prove a daunting experience if information, signage and instructions only ever appear in writing.

The journey of symbolised communication may start at an early age, but what if this was approached differently, and integrated on a mainstream level? Appearing in educational settings, at home, and ‘out and about’, children could forge those vital connections to help them communicate in any environment at a much earlier age – a valuable skill they would take with them into adult life.

With this in mind, here’s just a few ways symbolised communication can really make an impact, and why it matters:

1. Symbols are permanent (words disappear)

Spoken words are transitory (they disappear once spoken) and for those individuals with poor auditory memory or who struggle with attention and listening skills, they are left unable to recall information or instructions. Symbols are permanent and can be used to support language – both inside and outside the classroom – helping individuals remember how to complete tasks independently and successfully. Symbols ensure that individuals of all ages and abilities feel empowered to understand and be understood.

2. Symbols allow time to process information 

According to studies from the Visual Teaching Alliance, our brains process information must faster than any other input channel. While words disappear when spoken, a symbol provides a permanent reminder – allowing more time to process the information received, and thus make the connections required to complete certain tasks. In school, symbols can help students from becoming distracted when verbal input becomes overwhelming.

3. Symbols can help ease anxiety and stress

Symbols can help alleviate anxiety by providing a clear and predictable structure for communication. Using symbolised communication to support a child with what’s coming next, for example, can help ensure they feel more in control and less anxious. For some individuals, anxiety, frustration and dysregulation take hold when routines change, or unknown situations unfold. Using symbols to present visual information on elements such as what’s happening next, or even as a way to express emotions, can help to ease feelings of anxiety and stress.

4. Symbols help build confidence and independence

Symbols help build confidence and independence by empowering individuals to communicate their needs and preferences more effectively. When children can express themselves clearly and confidently, they feel more in control of their surroundings and can participate more fully in society. Symbols also provide a structured and simplified way to convey information, reducing confusion and promoting independence. With symbols, individuals can navigate their world with greater ease and confidence.

5. Symbols only include relevant information 

Symbols are designed to be universally accessible, regardless of age, background, or cultural context. Their simple and concise representations of vocabulary and concepts make them easily understandable by individuals from all walks of life. Unlike written language, which can be complex and culturally specific, symbols provide a clear and consistent means of communication that transcends linguistic barriers.

6. Symbols convey information without tone 

Symbols offer a neutral and objective form of communication, free from emotional bias. Unlike spoken or written language, symbols convey information without underlying emotional cues. This clarity and neutrality can be beneficial for individuals who struggle with emotional interpretation or demand avoidance. Unlike photographs, which can carry cultural or personal associations, symbols are stripped of any background information that could be misinterpreted. This ensures that the message conveyed is clear, concise, and free from judgment.

By incorporating communication tools like Widgit Symbols into our daily lives, we can break down barriers, encourage independence, and champion more inclusive environments. Widgit Symbols provide a common language that surpasses cultural differences and linguistic barriers, allowing individuals from all backgrounds to connect and understand each other.

By embracing symbols as a valuable tool for communication, we can create a world where everyone feels valued, understood, and empowered to participate fully in society.

About Widgit

For over 40 years, Widgit has developed innovative symbols and software used in over 10,000 schools, thousands of homes and multiple healthcare settings to support language, communication and learning. Widgit Symbols are increasingly being used to ensure key public services, local attractions and sporting venues are inclusive for children and adults with special needs. 

For more information, visit: www.widgit.com.  

Felles språk av Ingunn Aihonen

Det hele startet i 2007, da jeg begynte å jobbe i en barnehage som var preget av et stort kulturelt og språklig mangfold. Barnehagen var nyåpnet, og kulturen skulle skapes fra bunnen av. Vi var flere ansatte fra ulike land, en bevisst strategi fra ledelsens side for å kunne møte det kulturelle mangfoldet blant barna. Mange av dem var nykommere til både norsk kultur og språk, og utfordringene med å kommunisere tydelig ble raskt synlige. Jeg jobbet i Fremtiden barnehage i Bergen kommune, og det ble snart klart for meg at noe måtte gjøres for å etablere en felles forståelse og et felles språk.

Min interesse for tegn som støtte til kommunikasjon startet egentlig mange år tidligere, i familien. Min lillebror har Down syndrom, og for ham ble tegn avgjørende for å kunne lære å snakke. Tegnene fungerte som en brobygger mellom ord, forståelse og det å kunne gjøre seg forstått. Denne erfaringen tok jeg med meg videre inn i arbeidslivet. Det ble naturlig for meg å bruke tegn, også i møte med andre barn og voksne, uavhengig av om broren min var til stede. Jeg hadde sett med egne øyne hvor effektivt tegn kunne være, og det ga meg en dypere forståelse av språkets ulike dimensjoner.

I barnehagen oppdaget vi snart at tegn kunne være en kraftig inkluderingsstrategi. Barna snakket forskjellige språk, kom fra ulike nasjoner og hadde varierende forutsetninger for å forstå norsk. Ved å bruke tegn som et supplement til tale, skapte vi et felles språk som både barn og voksne kunne forholde seg til. Det hjalp oss å kommunisere effektivt, også uten ord. Tegn og kroppsspråk ble sentrale verktøy for å bygge broer mellom ulike kulturer og språk. Målet vårt var enkelt: Vi ønsket å kunne kommunisere med alle, uavhengig av bakgrunn, nasjonalitet eller funksjonsevne – ikke bare med de som allerede mestret norsk, og ikke bare med de som hadde spesifikke behov.

Min kollegagruppe var tidlig ute med å forstå hvor stor betydning tegn kunne ha for barns språkutvikling, og for det fonologiske språket generelt. Vi så raskt at det ikke handlet om hvorvidt barna «trengte» tegn i tradisjonell forstand – det handlet om alle barns behov for å bli forstått. Tegn kunne gi barna en ny måte å uttrykke seg på, en måte som styrket både deres språklige og sosiale ferdigheter.

Men da jeg byttet arbeidsplass, møtte jeg motstand. Mange pedagoger mente at tegn ikke var nødvendig hvis det ikke var barn med spesielle behov på avdelingen. «Vi har ingen barn som trenger det», var et typisk svar. Andre sa at de ikke orket å sette seg inn i det, eller at de ikke så noe behov. Det virket som om tegn som støtte til tale ble sett på som noe kun spesialpedagogene skulle arbeide med. Men for meg var det åpenbart at dette var alle pedagogers ansvar. Å bruke tegn handler om å skape et inkluderende miljø der alle blir sett og hørt, uansett hvilke forutsetninger de har. Som pedagoger har vi et ansvar for å møte hvert barn på deres nivå og gi dem muligheten til å uttrykke seg på flere måter.

For meg handler tegn om å skape gode samspillsmønstre. Det er et verktøy som fremmer språk og kommunikasjon, både mellom barn og mellom barn og voksne. Kroppsspråk og tegn gir barna en ekstra dimensjon i kommunikasjonen – en mulighet til å uttrykke seg uten ord når ordene ikke strekker til. Evnen til å uttrykke seg gjennom kroppsspråk er like viktig som evnen til å bruke ord, spesielt i situasjoner der følelsene er sterke. Når et barn er sint, kan det være vanskelig å finne de rette ordene. Men gjennom tegn kan barnet likevel si klart ifra, for eksempel med et bestemt «Nei, stopp!».

Gjennom tegn skaper vi også en kultur for metakommunikasjon, altså kommunikasjon om kommunikasjon. Dette gjelder ikke bare mellom de voksne og barna, men også barna imellom. Små barn som ennå ikke har utviklet verbalspråket, kan kommunisere med eldre barn gjennom tegn. De eldre barna kan da svare med ord og bekrefte hva de tror den lille mente. For eksempel kan et større barn spørre: «Mente du at jeg skulle flytte meg?» Denne typen samspill bidrar til å skape et positivt språkmiljø, noe som igjen fremmer et godt psykososialt klima i barnehagen.

Da jeg selv fikk barn, begynte jeg å utforske bruken av tegn enda mer systematisk. Mine egne barn brukte tegn lenge før de begynte å snakke, og det gjorde det enklere for besteforeldre og andre voksne rundt dem å forstå hva de mente. Lille Ida, som bare var to år gammel, kunne gjøre seg forstått uten å måtte bruke ord, noe som førte til mindre gråt og færre konflikter. Denne erfaringen forsterket min tro på tegn som et universelt verktøy for god kommunikasjon.

I de siste 2,5 årene har vi på småbarnsavdelingen vår satset fullt på tegn som en støtte til språkutvikling. Barna våre er mellom 1 og 3 år, og vi har lagt stor vekt på å bruke tegn for verbene i setningene. Vi bygger opp kommunikasjonen rundt enkle uttrykk som «gå ut», «vente», «leke inne» og «etterpå».

Barna har vist stor glede over å bruke tegn. Selv om det i begynnelsen var utfordrende å huske alle tegnene, jobbet vi med å innføre dem gradvis, særlig de som var viktigst i hverdagen. Nå ser vi tydelige resultater: færre konflikter, mer tålmodighet blant barna, og en bedre evne til å lytte til hverandre. Som voksne bruker vi færre ord når vi kommuniserer med barna, men vi er samtidig tydeligere. Tegnene har blitt en integrert del av vår allmennpedagogiske praksis, selv om det ikke har vært uten utfordringer.

Vi opplever at barna føler seg mer forstått og uttrykker større glede, spesielt gjennom bruk av tegn i sang, musikk og dans. I tillegg ser vi en markant forbedring i hvordan barna klarer å formidle følelsene sine. I stedet for å skrike til hverandre, kan de nå sette tegn på følelsene sine – for eksempel «glad» eller «sint» – og dette bidrar til en roligere og mer harmonisk hverdag. Vi har sett at barna også bruker tegn i leken sin, noe som har skapt et mer inkluderende og forståelsesfullt miljø.

Tegn til tale og bruk av ord skaper en plattform for inkludering, der både barn og voksne kan gjøre seg forstått. Dette har åpnet opp for at vi kan bruke mer tid på lek og samskaping, og mindre tid på å håndtere konflikter og misforståelser. Dessverre ser vi ofte at tegn først blir innført når det kommer et barn på avdelingen som «trenger det». Men tenk om hele barnehagen hadde en tegnspråkkultur fra starten av? Hva kunne vi da oppnådd? Jeg tror vi ville skapt et språkmiljø som ikke bare støttet de barna som trengte det mest, men som styrket alle barnas evne til å uttrykke seg og forstå hverandre bedre.

"Er det rom for alle?” av Hilde Nøstvik Larsen

I anledningen Dyslexia Awareness Month skal dette innlegget handle om dysleksivennlig tilrettelegging og dysleksivennlige klasserom. Det er tilfeldig. Jeg kunne like gjerne sagt ADHD-vennlige klasserom, DLD-vennlige klasserom eller autismevennlige klasserom.

I Læreplanen LK 20 beskrives følgende:

«I arbeidet med å utvikle et inkluderende og inspirerende læringsmiljø skal mangfold anerkjennes som en ressurs»

Videre står det at kjennetegn på et inkluderende fellesskap er at barn og elever

◦         har tilgang til fellesskapet

◦         samarbeider med andre

◦         får læringsutbytte både sosialt og faglig

◦         opplever at de blir anerkjent og akseptert

Til tross for fine ord viser UU-utvalget rapport om universell utforming fra 2023 at manglende universell utforming truer retten til likeverdig opplæring. Løsningene som benyttes i skolen i dag tilfredstiller ikke minstekravene i loven, og de mulighetene som finnes blir ikke tatt i bruk på en inkluderende måte.  Dette er vårt ansvar, folkens. Vi sitter på mulighetene, på ressursene, på kompetansen og på de digitale enhetene.

Man regner at ca 5-7% av alle elever i norsk skole har dysleksi. Videre regner man at 1 av14 barn barn har en utviklingsmessig språkforstyrrelse (DLD). Ca 5% av alle elever har ADHD. Mellom 1-2 % av eleven har en autismespekterforstyrrelse. Det er med andre ord elever med utviklingsforstyrrelser i hvert eneste klasserom i Norge. Og hver og en av oss som jobber i et klasserom har et ansvar.

Ellinor Kennerø Tønner er rektor på en skole i Sverige og har lenge jobbet med det hun kaller NPF-sikring (Sikring av læringsmiljøet for elever med nevroutviklingsforstyrrelser). Hun var en av foredragsholderne på fagkonferansen «Spesialundervisning som virker» som fant sted i januar 2024.

Et tidligere foredrag av Kennerø, med tittelen «Att skapa en skola for alla» ligger åpnet på Youtube og anbefales for alle med interesse for elever. Du kan se foredraget her.

Dysleksi og tilleggsvansker

Dysleksi kommer ofte til uttrykk som mer enn vansker med lesing og skriving. Vanlige tilleggsvansker kan være

-      vansker med å planlegge og strukturere arbeidet

-      Vansker med rom og retning, f eks vansker med å lære forskjellen på høyre og venstre

-      Vansker med å forstå en tidslinje, kalender, årstider, klokke etc.

-      Motoriske vansker, både finmotoriske og grovmotoriske

-      Vansker med oppmerksomhet og konsentrasjon

Det er viktig å merke seg at dette ikke er diagnostiske kriterier, men tilleggsvansker mange med dysleksi opplever. Det er helt avgjørende at også disse vanskene blir møtt og forstått.

Hva er dysleksivennlig undervisning?

Dysleksivennlig undervisning handler om å lage en undervisning som legger til rette for læring og utvikling hos hver enkelte, på en måte som ivaretar de ulike særtrekkene ved dysleksi og tilleggsvanskene det ofte medfører.

Dette kjennetegnes av

-      tydelig struktur og fast oppstart

-      aktivering av førforståelse hos elevene

-      gjennomgang av læringsmål

-      innhold og arbeidsmåte

-      tilpass den verbale informasjonen og bruk korte setninger

-      gjenta vesentlig informasjon

-      stopp opp og forklar nye og viktige ord og begreper

-      sjekk at elevene har forstått- forklar på nye måter. 

-      sett struktur på timeplanen!   

-      plassering i klasserom

-      bruk flere sanser

-      åpne for tilrettelagte prøver og alternative vurderingsformer 

-      vær bevisst valg av lekser

Bruk av kompenserende hjelpemidler

I det lange løp er det viktig å legge til rette for at elevens vansker med lesing og skriving ikke går på bekostning av elevens evne til formidling.  I de digitale enhetene finnes det mange funksjoner som kan bidra til å gjøre skriftspråket mer tilgjengelig for personer med dysleksi. Vi kan skille mellom generell lese- og skrivestøtte, og utvidet lese- og skrivestøtte.

Det er særlig viktig å komme raskt i gang med bruk av kompenserende hjelpemidler som diktering og talesyntese, samt utvidet lese- og skrivestøtte. Elevene trenger opplæring i - og oppfølging av - bruken av disse. Opplæring i bruk av disse funksjonene kan med fordel modelleres av lærere og gjennomføres i hel klasse. Både diktering og bruk av talesyntese er ferdigheter som må øves på, og det stilles samme formmessige krav til en tekst som er produsert ved hjelp av diktering som på tastatur. (Statped, 2024)

Generell lese-og skrivestøtte er funksjoner som er tilgjengelig for alle gjennom de aller fleste digitale enheter. Bruk av stavekontroll, diktering, talesyntese, ordbøker, lesevisning og OCR funksjon er eksempler på dette.

Inkluderende praksis - i praksis.

Martine går i 3.klasse på en skole i Innlandet fylke. Hun elsker skolen, og særlig å fortelle historier. Martine har dysleksi og fikk diagnosen tidlig.

I en norsktime skriver klassen historier og Martine skriver historien «Morderen».

 Læreren til Martine har innført diktering som ferdighet for alle elevene i klassen. De har jobbet med dette i hel klasse, i grupper og individuelt. En annen norsktime skriver Martine en historie ved hjelp av diktering.

Å ta i bruk diktering kan hjelpe elever med lese- og skrivevansker å utvikle sin glede og evne til formidling og historiefortelling.

Statped har gitt noen anbefalinger om hvordan komme i gang med diktering

-    bruk god tid

-    la ferdigheten diktering være et mål i seg selv i starten

-    begynn med enkle skriveoppgaver. Modeller gjennom å bruke diktering selv.

-     la elevene bli godt kjent med dikteringsfunksjonene.

-    vis at du har en positiv holdning til det å formidle gjennom diktering.

-    spør elevene hvordan og når de vil foretrekke å bruke diktering. Legg til rette for diktering i klasserommet.

-    bruk høretelefoner med innebygd mikrofon

Dette er vårt ansvar, folkens. Vi sitter på mulighetene, på ressursene, på kompetansen og på de digitale enhetene.  Bruk dem riktig- og sikre at alle elever får mulighet til å lære , utvikle seg og vise sin kompetanse. Det er vårt viktigste oppdrag.

Med en ny hatt på - opplevelser som mor til et barn med særskilte behov av Jannicke Eriksen

Alle barn har spesielle behov, derfor er jeg glad for at termen til de barna som trenger noe mer nå er i ferd med å endre seg. «Særskilte behov» kan man si nå. Som lærer har jeg sett og møtt mange elever med særskilte behov, noen større enn andre, og mange av funksjonsnedsettelsene er helt usynlige. Lære -/konsentrasjonsvansker, ADHD, barn på autismespekteret, barn med dysleksi eller som bruker høreapparat fordi de er døve. Det er et enormt hav av variasjon mellom disse barna. Og for lærere kan det av og til oppleves styrete å skulle bruke masse tid på papirarbeid, planer og dokumentasjon, når vi egentlig bare ønsker tid med disse barna. I alle fall tenkte jeg sånn. Dette endret seg da jeg selv ble mamma.

Barnehagen til sønnen min ytret da han var rundt året frempå at de stusset på hvorfor han ikke lød sitt eget navn når de snakket til han, og hvorfor han valgte å trekke seg unna og leke alene. De andre barna var ikke så interessante for sønnen min, for han var det biler og maskiner som gjaldt. Ikke snakket han så mye heller. Hjemme tenkte jeg ikke så mye over det, da var han påkoblet og kom når jeg snakket til han eller ropte navnet hans. Både barnehagen og helsestasjonen anbefalte en utredning, og jeg har sett så mange eksempler på foresatte som motsetter seg dette og hvilken bjørnetjeneste dette er for barna. En sånn mamma ville jeg ikke være, så utredning ble satt i gang. Det ble mumlet noe om autisme, kanskje Asperger? For meg var dette en enorm sorgprosess – mitt barn, autist? Tanken lød fremmed og skremmende, og jeg gråt mange tårer i den prosessen. Da vi ble henvist til habiliteringen for barn og unge (HABU) på sykehuset, så de derimot ikke tegn til dette. Lettelsen var enorm. Samtidig – ville ikke barnet mitt fortsatt være den gutten jeg allerede kjente og elsket? Var det jeg som projiserte mine tanker og drømmer om hans framtid over på han?

Utredningen rullet videre og etter hvert ble det oppdaget at han ikke hørte så mye. Hørselen hans var nedsatt. Han klarte ikke filtrere ut støy og bråk, lek og skrål fra andre barn og valgte derfor å leke for seg selv. Han snakket ikke noe særlig fordi han ikke hørte. Heldigvis ble han operert og hørselen er innenfor normalområdet nå, men forsinkelser i språket henger fortsatt i. Dette handikapet er ikke synlig, heller ikke utviklingsforstyrrelsesdiagnosen han nå har fått. Utad ser han ut som en funksjonsfrisk gutt. Og her ligger noe av problemet. For vår fantastiske barnehage har sett at voksentetthet hjelper sønnen min veldig gjennom barnehagedagen. Dette er en ressurs jeg har måttet krangle med kommunen om, år etter år. Vedtak har blitt påklaget videre til Statsforvalteren, som har gitt oss medhold gang på gang. Følelsen av å bli mistrodd av kommunen som en smått hysterisk mamma er ikke god. Det oppleves som å stå med lua i hånda og ydmykt be om hjelp som vil gjøre barnehagehverdagen til sønnen min markant bedre. Det er ikke som om jeg sitter i møte etter møte eller skriver klage på klage for moro skyld og galskap. Ingen foreldre gjør det! Det er ingen foreldre som ønsker å ha barn som skiller seg ut på denne måten, som trenger mer hjelp, som ikke er funksjonsfriske på lik linje med de fleste andre barn på samme barnehageavdeling. At det skal være så vanskelig å få hjelp til barna sine i et land som Norge, er intet mindre enn skammelig. At de minste blant oss skal få den hjelpen de trenger, nei, har krav på. Som mor og lærer har jeg gang på gang sett eksempler på at barn får mindre enn de trenger fordi kommuner ikke har penger til å hjelpe, og hvilke konsekvenser dette kan få. Hvor skal dette ende? Jeg ser ikke lyst på svaret…

Ny spalte!