Felles språk av Ingunn Aihonen
Det hele startet i 2007, da jeg begynte å jobbe i en barnehage som var preget av et stort kulturelt og språklig mangfold. Barnehagen var nyåpnet, og kulturen skulle skapes fra bunnen av. Vi var flere ansatte fra ulike land, en bevisst strategi fra ledelsens side for å kunne møte det kulturelle mangfoldet blant barna. Mange av dem var nykommere til både norsk kultur og språk, og utfordringene med å kommunisere tydelig ble raskt synlige. Jeg jobbet i Fremtiden barnehage i Bergen kommune, og det ble snart klart for meg at noe måtte gjøres for å etablere en felles forståelse og et felles språk.
Min interesse for tegn som støtte til kommunikasjon startet egentlig mange år tidligere, i familien. Min lillebror har Down syndrom, og for ham ble tegn avgjørende for å kunne lære å snakke. Tegnene fungerte som en brobygger mellom ord, forståelse og det å kunne gjøre seg forstått. Denne erfaringen tok jeg med meg videre inn i arbeidslivet. Det ble naturlig for meg å bruke tegn, også i møte med andre barn og voksne, uavhengig av om broren min var til stede. Jeg hadde sett med egne øyne hvor effektivt tegn kunne være, og det ga meg en dypere forståelse av språkets ulike dimensjoner.
I barnehagen oppdaget vi snart at tegn kunne være en kraftig inkluderingsstrategi. Barna snakket forskjellige språk, kom fra ulike nasjoner og hadde varierende forutsetninger for å forstå norsk. Ved å bruke tegn som et supplement til tale, skapte vi et felles språk som både barn og voksne kunne forholde seg til. Det hjalp oss å kommunisere effektivt, også uten ord. Tegn og kroppsspråk ble sentrale verktøy for å bygge broer mellom ulike kulturer og språk. Målet vårt var enkelt: Vi ønsket å kunne kommunisere med alle, uavhengig av bakgrunn, nasjonalitet eller funksjonsevne – ikke bare med de som allerede mestret norsk, og ikke bare med de som hadde spesifikke behov.
Min kollegagruppe var tidlig ute med å forstå hvor stor betydning tegn kunne ha for barns språkutvikling, og for det fonologiske språket generelt. Vi så raskt at det ikke handlet om hvorvidt barna «trengte» tegn i tradisjonell forstand – det handlet om alle barns behov for å bli forstått. Tegn kunne gi barna en ny måte å uttrykke seg på, en måte som styrket både deres språklige og sosiale ferdigheter.
Men da jeg byttet arbeidsplass, møtte jeg motstand. Mange pedagoger mente at tegn ikke var nødvendig hvis det ikke var barn med spesielle behov på avdelingen. «Vi har ingen barn som trenger det», var et typisk svar. Andre sa at de ikke orket å sette seg inn i det, eller at de ikke så noe behov. Det virket som om tegn som støtte til tale ble sett på som noe kun spesialpedagogene skulle arbeide med. Men for meg var det åpenbart at dette var alle pedagogers ansvar. Å bruke tegn handler om å skape et inkluderende miljø der alle blir sett og hørt, uansett hvilke forutsetninger de har. Som pedagoger har vi et ansvar for å møte hvert barn på deres nivå og gi dem muligheten til å uttrykke seg på flere måter.
For meg handler tegn om å skape gode samspillsmønstre. Det er et verktøy som fremmer språk og kommunikasjon, både mellom barn og mellom barn og voksne. Kroppsspråk og tegn gir barna en ekstra dimensjon i kommunikasjonen – en mulighet til å uttrykke seg uten ord når ordene ikke strekker til. Evnen til å uttrykke seg gjennom kroppsspråk er like viktig som evnen til å bruke ord, spesielt i situasjoner der følelsene er sterke. Når et barn er sint, kan det være vanskelig å finne de rette ordene. Men gjennom tegn kan barnet likevel si klart ifra, for eksempel med et bestemt «Nei, stopp!».
Gjennom tegn skaper vi også en kultur for metakommunikasjon, altså kommunikasjon om kommunikasjon. Dette gjelder ikke bare mellom de voksne og barna, men også barna imellom. Små barn som ennå ikke har utviklet verbalspråket, kan kommunisere med eldre barn gjennom tegn. De eldre barna kan da svare med ord og bekrefte hva de tror den lille mente. For eksempel kan et større barn spørre: «Mente du at jeg skulle flytte meg?» Denne typen samspill bidrar til å skape et positivt språkmiljø, noe som igjen fremmer et godt psykososialt klima i barnehagen.
Da jeg selv fikk barn, begynte jeg å utforske bruken av tegn enda mer systematisk. Mine egne barn brukte tegn lenge før de begynte å snakke, og det gjorde det enklere for besteforeldre og andre voksne rundt dem å forstå hva de mente. Lille Ida, som bare var to år gammel, kunne gjøre seg forstått uten å måtte bruke ord, noe som førte til mindre gråt og færre konflikter. Denne erfaringen forsterket min tro på tegn som et universelt verktøy for god kommunikasjon.
I de siste 2,5 årene har vi på småbarnsavdelingen vår satset fullt på tegn som en støtte til språkutvikling. Barna våre er mellom 1 og 3 år, og vi har lagt stor vekt på å bruke tegn for verbene i setningene. Vi bygger opp kommunikasjonen rundt enkle uttrykk som «gå ut», «vente», «leke inne» og «etterpå».
Barna har vist stor glede over å bruke tegn. Selv om det i begynnelsen var utfordrende å huske alle tegnene, jobbet vi med å innføre dem gradvis, særlig de som var viktigst i hverdagen. Nå ser vi tydelige resultater: færre konflikter, mer tålmodighet blant barna, og en bedre evne til å lytte til hverandre. Som voksne bruker vi færre ord når vi kommuniserer med barna, men vi er samtidig tydeligere. Tegnene har blitt en integrert del av vår allmennpedagogiske praksis, selv om det ikke har vært uten utfordringer.
Vi opplever at barna føler seg mer forstått og uttrykker større glede, spesielt gjennom bruk av tegn i sang, musikk og dans. I tillegg ser vi en markant forbedring i hvordan barna klarer å formidle følelsene sine. I stedet for å skrike til hverandre, kan de nå sette tegn på følelsene sine – for eksempel «glad» eller «sint» – og dette bidrar til en roligere og mer harmonisk hverdag. Vi har sett at barna også bruker tegn i leken sin, noe som har skapt et mer inkluderende og forståelsesfullt miljø.
Tegn til tale og bruk av ord skaper en plattform for inkludering, der både barn og voksne kan gjøre seg forstått. Dette har åpnet opp for at vi kan bruke mer tid på lek og samskaping, og mindre tid på å håndtere konflikter og misforståelser. Dessverre ser vi ofte at tegn først blir innført når det kommer et barn på avdelingen som «trenger det». Men tenk om hele barnehagen hadde en tegnspråkkultur fra starten av? Hva kunne vi da oppnådd? Jeg tror vi ville skapt et språkmiljø som ikke bare støttet de barna som trengte det mest, men som styrket alle barnas evne til å uttrykke seg og forstå hverandre bedre.
